Cuniculus
Agder Teater, Figurteaterfestivalen 2009
Idé, figurer og fremføring: Neville Tranter
Manus: Jan Veldman
Regi: Hans Man in ’t Veld
Forestillingen Cuniculus handler om en gjeng med kaniner som bor under jorden. Menneskene er i krig, og kaninene lider under overpopulasjon og må stadig på farefulle tokt til overflaten for å skaffe mat. I denne fornikerende mengden av cuniculae (kaniner, altså) bor en navnløs skikkelse med kaninører. Men han er ikke en kanin – han er et menneske. Han tror imidlertid fast på at han er en av dem.
Hvilken rolle har han blant kaninene, lurer du kanskje på. Vel, han snakker litt med dem, hjelper dem med praktiske oppgaver, som å sette frem matskåler.. og det er vel det. Du skjønner, det er dette som er problemet mitt. Kaninene vet (iallfall én av dem) at denne mannen er et menneske. Hvorfor er det så nøye for dem hvorvidt han er der eller ikke? Jeg så ingen indikasjoner på varige bånd mellom disse figurene (de er kaniner, tross alt), hver figur levde i sitt eget univers. Unntaket er sympatien mellom mennesket og den ene hunnen i flokken, og litt senere menneskets motvillige kjærlighet til en kaninunge. Hva så? Du er temmelig hard hvis ikke du lar deg smelte av en kaninunge, altså. Det kan jo tenkes å skulle illustrere forskjellen på kaniner og mennesker, i tilfelle man ikke visste det fra før, men denne teorien ødelegges av at den røde mammakaninen også er ganske sympatisk.
Videre er han ikke uunnværlig – det er ikke han som henter mat fra overflaten, for eksempel. Så hvorfor er han der? Den eldste kaninen, Uncle Glorious, forteller stadig om en hunn som redder en liten gutt ved å bringe ham inn i hulen sin, og da må vi jo trekke den konklusjonen at den gutten er blitt til den fullvoksne, lett fetladne mannen med falske kaninører.
Problemet til denne forestillingen er i hovedsak at Neville Tranter har alle rollene selv. Ikke bare blir det noe hårete å få med seg hvem som snakker, men det fremhever hans rolle mer enn det som kan rettferdiggjøres. Min erfaring med og viten om figurteater er begrenset, og det kan godt være Tranter utfører et sant mesterverk med kaninene sine. Men jeg føler det ikke; det gjorde heller ingen av de andre publikummerne jeg snakket med. Mye tid spilles på å løpe frem og tilbake mellom figurene, samt at pausene blir for lange. Jeg mener ambisjonsnivået til Tranter er for høyt; det hadde skapt et ryddigere inntrykk dersom han hadde flere skuespillere (av menneskearten) på scenen. Det er også ganske vanskelig å ta dette stykket alvorlig – det er mørkt og brutalt, ja – men den mannen har en hårbøyle med papirører på! Den humoren som var i stykket appellerte nok mer til yngre tilskuere (skal man dømme etter småbertene på raden foran meg). Konseptet i seg selv inviterer egentlig til en humorfylt behandling, og jeg syns det ble litt underlig med all brutaliteten midt oppi et hele. Et annet ankepunkt er at forestillingen skaper for mange spørsmål. Det er helt på sin plass at publikum funderer litt når de går ut av salen, men i dette tilfellet er for mye ubesvart. Referansen til Watership Down (R. Adams, 1972) er forvirrende fordi man ikke skjønner poenget. Det er en roman om kaniner, men utover dét? Sex-drive’en til den ene hunnen – hva tjener den til, annet enn å vise at hun er kanin? Den navnløse tenker så mye; hva tenker han, og hvorfor? Hvorfor alt maset om kaninen som sto foran tanksene i åtte sekunder?
Det er imidlertid ikke helt rettferdig mot stykket å slakte det fullstendig. Tranter gjorde så godt han kunne med det han hadde, og selve konseptet var artig. Lyd- og lysfolkene var virkelig dyktige, og skapte en stemning av uhygge og fare som var påtagelig. Faktisk var dét det beste med forestillingen, og overskygget kanskje skuespillet til tider. Kaninguden deres var en fantastisk figur, den minnet meg om de bøse, rødkledde monstrene fra M. Night Shyamalans The Village. Den figuren gjorde også sitt for å underbygge brutaliteten hos kaninene. Dette er åpenbart ikke en gjeng Trampe ville assosiert seg med; disse er sinna gulrotknaskere som banner, bedriver hor og lemlester og dreper sine små. Kontrasten mellom dem og den stillfarne navnløse er enorm, men slår ikke så effektivt som den kunne ha gjort; jeg mener det forvirrende rollebyttet har mesteparten av skylda.
Kanskje dersom man tok seg tid til å se stykket en gang til ville man oppdage nivåer man ikke fikk med seg første gangen. De fleste gjør imidlertid ikke dette, og dermed er det viktig at publikum nås på første forsøk. Der sliter Cuniculus. Prosjektet er for ambisiøst og temaet er for stort til at én mann kan spille alle rollene. Regien burde vært strammere og tempoet høyere; slik som det var fløt historien til alle kanter og rollene ble ikke gestaltet med den innlevelsen som kreves for å skape dybde. Synd, for det var en fantastisk god tanke.
