…Do you really need to be all, y’know – dressed?

Elveleier i mørk mainatt                                                              Dufter underlig friskt                       

 Jeg kveles, kjemper                                                                      Skrik forstummer

 Du hvisker mykt, ja, synger                                                       Vegger som bomull                                              

 på fremmed mål og feier                                                             veier mer enn våt jord fra kirkens grunn

 unna blader!                                                                                                     Er dette den evige hvile..?

Ja, vi elsker

Cuniculus

Agder Teater, Figurteaterfestivalen  2009

Idé, figurer og fremføring: Neville Tranter
Manus: Jan Veldman
Regi: Hans Man in ’t Veld

Forestillingen Cuniculus handler om en gjeng med kaniner som bor under jorden. Menneskene er i krig, og kaninene lider under overpopulasjon og må stadig på farefulle tokt til overflaten for å skaffe mat. I denne fornikerende mengden av cuniculae (kaniner, altså) bor en navnløs skikkelse med kaninører. Men han er ikke en kanin – han er et menneske. Han tror imidlertid fast på at han er en av dem.

Hvilken rolle har han blant kaninene, lurer du kanskje på. Vel, han snakker litt med dem, hjelper dem med praktiske oppgaver, som å sette frem matskåler.. og det er vel det. Du skjønner, det er dette som er problemet mitt. Kaninene vet (iallfall én av dem) at denne mannen er et menneske. Hvorfor er det så nøye for dem hvorvidt han er der eller ikke? Jeg så ingen indikasjoner på varige bånd mellom disse figurene (de er kaniner, tross alt), hver figur levde i sitt eget univers.  Unntaket er sympatien mellom mennesket og den ene hunnen i flokken, og litt senere menneskets motvillige kjærlighet til en kaninunge. Hva så? Du er temmelig hard hvis ikke du lar deg smelte av en kaninunge, altså. Det kan jo tenkes å skulle illustrere forskjellen på kaniner og mennesker, i tilfelle man ikke visste det fra før, men denne teorien ødelegges av at den røde mammakaninen også er ganske sympatisk.

Videre er han ikke uunnværlig – det er ikke han som henter mat fra overflaten, for eksempel. Så hvorfor er han der? Den eldste kaninen, Uncle Glorious, forteller stadig om en hunn som redder en liten gutt ved å bringe ham inn i hulen sin, og da må vi jo trekke den konklusjonen at den gutten er blitt til den fullvoksne, lett fetladne mannen med falske kaninører.

Problemet til denne forestillingen er i hovedsak at Neville Tranter har alle rollene selv. Ikke bare blir det noe hårete å få med seg hvem som snakker, men det fremhever hans rolle mer enn det som kan rettferdiggjøres. Min erfaring med og viten om figurteater er begrenset, og det kan godt være Tranter utfører et sant mesterverk med kaninene sine. Men jeg føler det ikke; det gjorde heller ingen av de andre publikummerne jeg snakket med. Mye tid spilles på å løpe frem og tilbake mellom figurene, samt at pausene blir for lange. Jeg mener ambisjonsnivået til Tranter er for høyt; det hadde skapt et ryddigere inntrykk dersom han hadde flere skuespillere (av menneskearten) på scenen. Det er også ganske vanskelig å ta dette stykket alvorlig – det er mørkt og brutalt, ja – men den mannen har en hårbøyle med papirører på! Den humoren som var i stykket appellerte nok mer til yngre tilskuere (skal man dømme etter småbertene på raden foran meg). Konseptet i seg selv inviterer egentlig til en humorfylt behandling, og jeg syns det ble litt underlig med all brutaliteten midt oppi et hele. Et annet ankepunkt er at forestillingen skaper for mange spørsmål. Det er helt på sin plass at publikum funderer litt når de går ut av salen, men i dette tilfellet er for mye ubesvart. Referansen til Watership Down (R. Adams, 1972) er forvirrende fordi man ikke skjønner poenget. Det er en roman om kaniner, men utover dét? Sex-drive’en til den ene hunnen – hva tjener den til, annet enn å vise at hun er kanin? Den navnløse tenker så mye; hva tenker han, og hvorfor? Hvorfor alt maset om kaninen som sto foran tanksene i åtte sekunder?

Det er imidlertid ikke helt rettferdig mot stykket å slakte det fullstendig. Tranter gjorde så godt han kunne med det han hadde, og selve konseptet var artig. Lyd- og lysfolkene var virkelig dyktige, og skapte en stemning av uhygge og fare som var påtagelig. Faktisk var dét det beste med forestillingen, og overskygget kanskje skuespillet til tider. Kaninguden deres var en fantastisk figur, den minnet meg om de bøse, rødkledde monstrene fra M. Night Shyamalans The Village. Den figuren gjorde også sitt for å underbygge brutaliteten hos kaninene. Dette er åpenbart ikke en gjeng Trampe ville assosiert seg med; disse er sinna gulrotknaskere som banner, bedriver hor og lemlester og dreper sine små. Kontrasten mellom dem og den stillfarne navnløse er enorm, men slår ikke så effektivt som den kunne ha gjort; jeg mener det forvirrende rollebyttet har mesteparten av skylda.

Kanskje dersom man tok seg tid til å se stykket en gang til ville man oppdage nivåer man ikke fikk med seg første gangen. De fleste gjør imidlertid ikke dette, og dermed er det viktig at publikum nås på første forsøk. Der sliter Cuniculus. Prosjektet er for ambisiøst og temaet er for stort til at én mann kan spille alle rollene. Regien burde vært strammere og tempoet høyere; slik som det var fløt historien til alle kanter og rollene ble ikke gestaltet med den innlevelsen som kreves for å skape dybde. Synd, for det var en fantastisk god tanke.

Leste om et såkalt *cougar  cruise, som de organiserte i USA. Ble utsolgt på flekken!

Ina sier:

!! Skjønner æ godt…

Natalia sier:

A cruise ship full of cubs…

Ina sier:

Foretrekker fremdeles ”gamle” duder, men gi meg noen år til..!

Natalia sier:

Ja, samme her! Men når man er femti… you know, ”the needs”!

Ina sier:

Førti er vår sexual peak

(damer altså)

Natalia sier:

Ooh, I see. 

Jepp, vet at det blir bedre med årene. Så er det omvendt for menn.

Ina sier:

Yep… da har man ikke annet valg enn å hanke inn en purung stødd

Natalia sier:

Man har rett og slett ikke det

Ina sier:

 - burde vært statsstøtta, faktisk

Natalia sier:

Moderstaten burde egentlig ta seg av matching av enslige. 

Ina sier:

Enig!

Natalia sier:

Folk blir lykkeligere, mindre sykefravær, mer skattinntekt

Natalia sier:

Mer unger som er fremtidige arbeidere

Mer miljøvennlig: folk bor sammen i stedet for å bo alene og bruke opp strøm

Det er mange gevinster!

Hva sier dere, folkens? Burde staten subsidiere matchmaking? Og ville alle vært lykkeligere i parforhold?

I usually postpone everything until circumstances force me to act.

I usually chat with friends on Messenger after the children have gone to bed, and I usually have to remove a cat or two from the keyboard while doing so.

I usually have a cup of coffee and a cigarette first thing in the morning.

I usually buy more stuff than I need.

I usually say I’d like a boyfriend, and usually I’m not sure if I actually mean it.

I usually choose fun over studying.

I usually hate snow.

I usually don’t fail my exams.

Sometimes it’s good to break your routine.

The story is one of friendship gone awry – two girls meet a third, and chaos ensues. Lovely Maren plays ‘girl in red sweater’(‘GRS’), the protagonist. She and ‘camera girl’ (‘CG’; played by me) are waiting for ‘tall blonde’ (‘TB’; aka our dear Mariette) on a rainy day in Kristiansand. The girls meet up, ‘TB’ and ‘CG’ are introduced to each other. While running playfully in Wergeland park, ’GRS’ falls down. She feels humiliated (she doesn’t take  humiliation too well) and you can already sense something dark brewing in her pretty head. Later on, as the three girls enjoy a light chat on a sunny afternoon ‘GRS’ becomes increasingly jealous of the friendship between ‘TB’ and ‘CG’. The two girls become aware of the building tension, though unsure of its origin and what to do about it. As ‘GRS’ and ‘CG’ are leaving together, ‘CG’ tries to get to the bottom of ‘GRS’s anger. Words are exchanged, and ‘GRS’ walks off.

The backdrop for the movie is a dense forest. The point of view is that of  ‘camera girl’ (also the photographer). She starts out on a wide path, but ends up lost in the woods. While walking she has flashbacks to the previous events with the trio of girls. At one point she falls down and hurts herself, and is unable to get back up. By now she is alarmed and is frantically looking around for help. As she turns her head, ‘girl in red sweater’ is standing in front of her. ‘CG’ looks up to see ‘GRS’ holding a rock over her head. ‘CG’ has no way of escaping as ‘GRS’ brings the rock down..

Being a huge Lynch fan, I wanted to convey a mood, rather than a story. My original idea really had no linear story – it was a sequence of episodes with a fuzzy ending. I realize that such films are for more experienced filmmakers – still I thought it might fit into the genre of short films. Well – long story short; I didn’t go that route. My little short (barely making the one minute mark) is nevertheless a series of chaotic events, designed to instill a sense of uneasiness in the viewers. I’m not sure if I managed to convince my audience (classmates and instructors), though.

Anyways – I based the theme on Joseph Conrad’s ‘Heart of Darkness’; hence the walk in the woods. If you haven’t read ‘Heart of Darkness’, or seen Francis Ford Coppola’s ‘Apocalypse Now’ which is based on Conrad’s novel you can read about them here:

http://en.wikipedia.org/wiki/Heart_of_Darkness

http://en.wikipedia.org/wiki/Apocalypse_Now

(Forgive me, those who deplore the use of Wikipedia.. look it up yourself, then)

Hopefully I will soon be able to upload ‘A Walk in the Woods’; if not, well.. you’ll have to make do with my summary..

Hvis du ikke kan ha en ordentlig pys, anbefaler The Cat Ladies denne designeren. Katter gjør veldig lite annet enn å døse på underlige plasser uansett, så hvorfor ikke spare noen kroner (og noen pakker Syrtec hvis du er allergiker) ved å skaffe deg en pysepute*? Den maler dessverre ikke, men til gjengjeld er det heller ikke fare for smertefulle klor- og bittskader.

Pyseputen røyter ikke. Den forårsaker ikke kryptiske meldinger i eposten din. Du unngår også situasjoner som

: ormekurer (med dertilhørende personskader)

: bading (med dertilhørende personskader)

: pelspleie (med dertilhørende personskader)

: dyrlegebesøk (med dertilhørende personskader og eventuelle advokatutgifter)

* The Cat Ladies tar ikke ansvar for eventuelle skader på inventar som følge av forsøk på å få pyseputen til å fremstå som mer autentisk.